Et utdrag fra: Jubel

av Lars Saabye Christensen, Cappelen, 1995.

"Jeg ble stående der, med min koffert, med mine fingre og min skralle stedsans, og rundt svingen dukket det opp et korps, et helt korps, med blå uniformer, gjennomsiktige regnkapper og hvite luer. Et korps marsjerte mellom disse fjellene, en morgen i juni, langs riksvei 19, der jeg stod, sjøsyk, i villrede og våt. Og ved synet av disse uniformene, marsjenes smoking, gikk det et dypt støt gjennom meg, for hadde jeg kanskje ikke selv, som meget ung mann, nærmest en pjokk, båret en liknende drakt i samme ærend? Det hadde jeg, det var lenge sien nå og jeg husket det knapt. Jeg hadde hånd om cymbalene i skolens korps. Mange tror at det er en enkel oppgave, noe or de mindre begavede og umusikalske. Da tar de feil, skammelig feil. En klarinettist kan spille en falsk tone og komme fra det med æren i behold. En trombonist kan glemme en takt uten å bli gjort til latter for hele byen. Men slår man først galt med cymbalene, da legges det merke til. Og galt betyr galt tidspunkt. Cymbalene er korpsets urverk, korpsets gullklokke. Jeg slo galt én gang, en syttende mai, midt på Karl Johan, da jeg plutselig oppdaget min mor, der hun balanserte på toppen av en gardintrapp, mens hun pattet på en av sie store sigarer, og vinket til meg med begge armene. Det ble for mye. Ja, jeg slo så feil, flere minutter feil, at tre knapper på uniformen min spratt av og traff en blodfattig fløytist fra Jessenløkken rett i bakhodet. Det var et av mine siste slag i den anledning. Det var derfor med et visst vemod jeg så dette underlige korps runde svingen der jeg stod. Forrest gikk dirigenten, og han gikk baklengs, med sin høye taktstokk og voldsomme armer nærmest skjøv han regnet unna. Det var et gripende syn, men pussig var det også, om jeg må få si det selv. Og da korpsets damer og herrer, piker og gutter, oppdaget meg, der jeg stod, kanskje måpende i regnet, brøt Variant on an American Hymne fullstendig sammen og flere var like ved å snuble i hverandrs føtter. Jeg var nok bare pussig. Gripende vil være å overdrive."

Tilbake Hovedmeny