Tilbake 
Hovedmeny
av Anders Heger (fra Dagsavisen, 1999)
Det jeg husker best er vel ensomheten der bak althornet.
Jeg gikk og betraktet ryggen til gutten foran meg mellom buene på messingen. En altfor liten gutt på slep
bak et altfor stort horn. Og alt gynget opp og ned. Ryggen foran meg, den innviklede messingkonstruksjonen jeg
prøvde å balansere i hendene, dusken på lua som hang ned og dasket meg i panna, alt gynget. Helst i takt, det
burde gynge i takt alt sammen, men gjorde det bare sjelden.
Notene var montert på en liten klemme foran på hornet. Altfor nær sånn at man måtte smalne øynene for å
skjelne
dem fra hverandre. Ekle små flekker som minnet om fluer noen hadde slått i hjel med flat hånd, montert langs sine fem
linjer, oppspedd med ubegripelige kryss og b-er. Hver eneste liten døde flue betydde en bestemt kombinasjon av fingre
som skulle presse ned ventilene på hornet, alt etter hvilken linje den var naglet til. Når man gikk begynte de å hoppe
opp og ned de også. Sidene på noteheftet var pakket inn i plast, så vi kunne spille selv om det regnet. Det gjorde det
alltid. På innsiden av plasten samlet det seg kondens, slik at notetegnene fortapte seg i en grå tåke der inne.
Slik husker jeg det: Med øynene skiftevis på ryggen foran meg, skiftevis rastløst flakkende inn bak den grå tåken
på jakt etter den riktige fluen, mens jeg fortvilet prøvde å få fingrene til å sortere ut hvilke ventiler som skulle ned,
og beina til å holde samme takt som resten av verden rundt meg, gikk jeg der, mutters aleine midt inne i musikken.
Det var musikk rundt. Masser av musikk. En stor, sammenhengende strøm av musikk, en flodbølge av musikk som det
var meningen at jeg skulle være en del av, som jeg med lykkelig selvfølgelighet skulle kaste meg inn i og bidra til at fløt
vakkert avsted til glede for våre foreldre og overlærer Vinje og pensjonistene på Bestumhjemmet og småungene som diltet etter
oss. Men jeg gjorde det aldri. Som en skibbrudden kjempet jeg mot bølgene, kavet vilt med armene, gispet og stønnet
for å holde meg flytende i disse kaskadene av påtrengende hornmusikk. Jeg kjempet med en styrke bare ti år gamle gutter
eier, og jeg tror jeg kan si med sikkerhet nå, mer enn tredve år senere: Jeg overgav meg aldri. Ikke så lenge som en
takt var jeg en del av den samme musikken som de andre. Ikke én av de forpustede, hjelpeløse rautene jeg slapp ut av
messingtuten på det monstrøse apparatet tilhørte fellesskapet. De var mine. De skilte seg ut, unike og enestående i
et hav av toner som hørte sammen, flettet seg inn i hverandre og dannet et felles bilde. Midt i bildet sto mine toner,
malt i andre farger, på tvers av og annerledes enn resten. Som når et barn tegner på et fotografi.
Althornene spiller på etterslagene. Der de andre spiller på taktslagene kommer althornene og lager etterslag,
det er sånn det blir ompa-ompa-musikk ut av det. Hadde det ikke vært for oss althornister, hadde det bare blitt om og
ikke pa. Først etter at jeg ble voksen har det gått opp for meg; vi ble sannsynligvis satt på etterslagene fordi spilte
ute av takt i alle fall. Så lenge vi holdt oss til ompa-ingen, kunne vi ikke rote til selve melodien.
Den overlot vi til kornettene og trompetene og andre små hendige instrumenter, instrumenter så greie
at de kunne holdes med en hånd. Det var lange gutter fra de øverste klassene som spilte dem, de gikk
i første rekke og bar melodien fram, rett bak gymlæreren med fanen og en liten aspirantpike på hver
side av seg.
Vi gikk nesten bakerst. Bak oss var melodien slutt, det var bare trommene igjen, skurrende
skarpe trommeslag som beit oss i ryggen. Erik Braathen gikk bak meg og spilte skarptromme. En skarptromme
er jo også grei, du har den på magen som en annen kenguruunge, blikket fritt og ryggen rak, ikke rart han
hadde overskudd til å passe på beina sine så de gikk i takt. Mens vi andre som snublet oss fram inne i
messingståket måtte passe fingre og noter og ompa og det hele. Han ga meg et rapp over baken med trommestikken
når jeg var ute av takt. (Fremdeles er det med motvilje jeg setter meg på et Braathen-fly, jeg kjenner
rappet fra skarptrommestikka glefse meg i baken fra flysetet.)
Hva de spilte, alle de andre, det har jeg glemt. "Norske gutters marsj" og slike ting.
Staut musikk. Jeg kan bare huske andre lyder, surklingen fra munnstykket og de melankolske ploinkene
fra regndråper som traff messingtrakten. Det var en slags tømmeventil på siden som man kunne vippe
lillefingeren borti
og blåse spyttet ut av munnstykket med. De andre gjorde det med en lynkjapp elegant bevegelse på
pauseslagene. Jeg hadde ikke tid til sånt. Var det pauser, av og til nesten en hel takt,
brukte jeg den til å hente meg inn. Jeg lot det surkle, mens jeg smakte på metallsmaken fra
munnstykket, kjente hvordan
kelnerjakka strammet over magen og prøvde å blokkere ørene for trommesnatringen bak meg.
Slik var det: En ensom gutt som gikk på baksiden av et altfor stort horn og lengtet vekk, midt i nasjonaldagen.
Anders Heger
Denne artikkelen er velvilligst utlånt av Anders Heger til Bestum Stasmusikk, på forespørsel fra Cyber'n.
Anders Heger var medlem av Bestum Skoles Musikkorps i perioden 1966 - 1968. Han spilte - ja nettopp althorn.