Verken "amasjyr" eller ambisjoner

av Jon Haarberg

Det jeg husker dårligst, er selve spillingen. Muligens var jeg rett og slett et nokså umusikalsk barn. Men så skulle det heller ikke så mye til å manøvrere seg gjennom annenstemmen til Blaze of Glory og Young America med æren så noenlunde i behold.

Problemet var leppa. Utover dagen hang den som en truten sjøpølse med en øm klump midt på, eller litt på sida. Ikke bare på meg; de fleste messingblåserne hadde det mer enn litt ekkelt, og grudde seg som bikkjer til alt over tostrøken E. De som øvde, hadde det litt bedre, men dem var det ikke mange av. En gang fikk vi en ny lærer som stadig fortalte oss hvor viktig det var med "ammasjyr". Det hjalp ikke det spøtt.

Ekstra guffent var det 17. mai etter kirken. Gudstjenesten varte den gang gjerne en times tid, en stiv times tid, og det var akkurat nok til at vi hadde begynt å tørke og få igjen varmen og fasongen på overleppa. Men så var det på'n igjen ved minnesmerket over de falne. Opp med den halvvåte, gulnede regnfrakken vi hadde stappa ned i den lille flepete skuldervesken. Opp igjen med noteheftet i plast; sidene hadde klistra seg sammen. Gud signe vårt dyre fedreland! Lykkelig den som hadde tørre hvite bomullsvanter da.

Jeg har venner - fra andre skolekorps - som forteller at de kunne gå hjem fra øvelse i løftet stemning, båret på janitsjarens vinger, så å si. Selv husker jeg best alle oppoverbakkene, og hvor mørkt det var gjennom Ullern gård. Kornetten lå i en avflasset brun koffert som var akkurat litt for stor. De remmene som skulle holde instrumentet på plass, var aldri der i min tid. Kofferten hadde jeg bundet foran på sparken, og for hvert mørkredde skyv deiste messingen mot koffertlokket. Ikke rart det ble bulker.

Riktignok hadde de fleste dirigentene nokså forskjelligr musikalske ambisjoner på våre vegne. Skvært nok med Blaze of Glory, det ble gode miner til slett spill. Lars Næss kom med gulltrompet og jernlepper fra orkestergrava i Operaen og ville ha oss til å tolke Wagner, ouverturen til Tannhäuser. Den åpner med en althornsolo, som sikkert kunne foredras med arisk kraft og fylde. Når vi spilte, lød det ikke akkurat sånn. Vi hadde sjelden noen virituos på althorn. (Hvor hadde vi forresten det?) Jeg husker en konsert på Maihaugen. Uten Næss' helt utrolige og buktalerske labionsale althornimitasjon - mens han fektet energisk og avledende med armene - ville det ha fortont seg nokså tyst mellom de sandvigske tømmervegger.

I ettertid må man jo undre seg over at foreldrene gadd, mer enn at vi gjorde det. Hva var det som drev dem til å arrangere loppemarkeder og kakelotterier , pynte til juletrefest (og rydde opp ettetrpå!), presse uniformer, pusse messing og piske de håpefulle av sted til øvelse en gang i uka eller to? Hva slags idealer hadde de for sine barn? Hadde de et stille håp om at vi en gang skulle bli Oslos svar på "Småbispan"? Trodde de for alvor vi noensinne skulle komme til å spille rent? Spør ikke meg, jeg er stum av beundring. og takknemlig - tross alt!


WEB-master: Cyberminister Erik Bye.