av Arne Berggren, Aschehoug, 1995.
.. om notekurs ..
Han het ganske enkelt Babytrynet før han hadde rukket å si så mye som et ord.
- Kommer Andersen tilbake? spurte Joffe.
- Glem Andersen. Nå er det jeg som er dirigenten, og her har dere fjerdedelsnotene!
sa Babytrynet og tegnet en halv pissmaur på tavlen.
- Hva er en fjerdedelsnote? var det en som spurte.
- Det er jo det jeg skal forklare, sa Babytrynet.
- Hvor mange fjerdedelsnoter går det i en hel?
- Hva er en hel? spurte Joffe.
- En hel takt, sa Cornelia. Babytrynet snudde seg mot Cornelia. Han så på henne med forakt i øynene.
- Hør her jenta mi, her tar vi én ting om gangen. Det er hyggelig med jenter i korps, men vi må huske at
dette er ikke noen syklubb, vi er ikke på håndarbeidet nå, vi driver ikke og leker her ..
Cornelia så ned i pulten. Hun var rød i ansiktet. Joffe gliste.
- En takt er den tiden det tar å telle til for eksempel fire, sa Babytrynet og så på oss andre.
- Hvorfor skal vi telle til fire og ikke til fem, sa en stemme bakerst.
- Det bare er sånn! sa Babytrynet.
- Men vi må jo vite hvorfor, sa Joffe.
- Vel, sa Babytrynet. - For å være ærlig så hender det at man teller til fem, og noen ganger tre,
ja og til seks og til og med syv, men det skal dere bare glemme, for i marsjer og denslags så teller
vi til fire! Er det forstått?
- Når skal vi begynne å telle? spurte en fra c-klassen.
.. om samspill ..
Min kornett sa fremdeles "fsssssssss".
Hver uke møtte jeg opp på samspillet med Hr. Kornett og et passende utvalg noter. Hver onsdag satt jeg gjemt bak noen andre og forsøkte å gjøre så lite av meg som overhode mulig. Dersom Tom Tangen, den andre kornettspilleren, var syk, var det krise. Med Tom tangen på plass var jeg ganske safe. Alene var jeg musikalsk unntakstilstand. Jeg utviklet en form for distré hodekløing for å avlede når Babytrynet stanset og ba meg spille noe alene. Andre ganger kunne jeg vippe notestativet over ende og skape så store forsinkelser at vi var nødt til å gå videre. Og etter hvert som jeg merket meg de store problemmarsjene og i hvilken rekkefølge vi spilte oss gjennom reprertoaret i, sørget jeg for å stikke på do eller bare ut i gangen etter et hosteanfall nå tiden var inne. "Ja vi elsker", for eksempel - ingen som spiller i korps liker "Ja vi elsker" - det er en seig jævel uten rytme, med slepende toner som ikke helt vet hvor de skal, og under ligger verdens lengste trommehvirvel som ikke er særlig fott når hvirvelen høres mer ut som en sykkel med skjevt hjul fordi Silda ikke fikser hvirvler for fem øre. Og når det endelig begynner å skje noe mot slutten med lokk og stortrommer og greier, da er det som om hele korpset har holdt pusten litt for lenge og bare vil bli ferdig og få huet over vann fortest mulig. Dessuten er det et gjennomsiktig arrangement. Vanskelig å stikke seg vekk. Jeg var alltid på gangen under "Ja vi elsker".
.. om enkeltøvelse ..
- Jeg synes det går bedre, sa Tallaksrud. Hr. kornett hadde akkurat utstøtt noe
som kunne ligne en tone. En svak, hvislende og knapt hørbar tone. Jeg vet ikke
hvordan eller hvorfra den kom. Men det var en tone.
- Så tar vi skalaen, sa Tallaksrud.
- Skalaen? sa jeg for å vinne tid. Klokken var snart seks. Bare fem minutter igjen
før samspillet begynte.
- Kom igjen, ikke tøys, sa Tallaksrud. Jeg fiklet med munnstykket.
- Se her, sa han og pekte på en av noterekkene. - Spill denne!
Jeg blåste inn i munnstykket mens jeg trykket litt tilfeldig på ventilene.
- Nei, ikke A, men F, sa Tallaksrud. Jeg trykket på en litt annen måte. Det kom en rar og sekkepipelignende lyd.
- Nja, jeg sa F, nå spiller du en G. Kom igjen nå. Vis meg en F.
Bare ett minutt igjen. Jeg hostet, som om jeg hadde satt noe i halsen og måtte legge fra meg kornetten. Tallaksrud så på klokken.
- Vel, nå begynner samspillet. Du får ta det om igjen til neste gang.
Jeg tok med meg notestativet og gikk over gangen.