Korps er bærere av tradisjoner - så også Stasen. Korps er egentlig en hel bråte med tradisjoner. Jeg nevner i fleng: 17. mai, blankpussede horn, nystrøket uniform, fane, medaljer, konserter, korpsstevner utenlandsturer, samspill, egentrening, noter du får til, noter du ikke får til. Alt dette har rammet Stasen, et korps i voksen alder. I tillegg er Stasen et friluftskorps, og hva er vel mindre naturlig enn å spille på idrettsarrangementer? Vi har spilt under VM i friidrett (Gøteborg), VM på ski (Trondheim), NM i RS for junior (Oslo), Oslo Maraton, EM-kamp i håndball (Gjøvik, damer), E-cup i håndball (Gjøvik, damer), Jentetråkken (Oslo, Ekeberg) og ikke minst OL på Lillehammer. Men det arrangementet som det virkelig er knyttet tradisjoner til er 5- mila på ski i Holmenkollen.
Allerede i 1988 stilte Stasen opp i nærheten av Tryvannsstua. Det var den gangen trompetene falt UT. Dessuten hadde vi noen hyggelige samnoter med Åsblæsten, studentorkesteret fra Ås LH. Gammel jægermarsj og Holmenkollmarsjen er bankers når vi møter andre som går på korpsdop. Vår utsendte medarbedier (A. Sunde) hadde skaffet info om at her var det kamera, med store muligheter for å synes og spille seg inn i de tusen hjem. Og slik ble det.
I 1989 spilte vi i nærheten av kapellet, med støtte fra vårt vennekorps MellomBlæs. Også denne gangen hadde vår utsendte medarbeider (A. Sunde) etterforsket plassering av kamera. Rett før løperne går over Holmenkollveien, på vei ut, der er det plassert kamera. Dette så ut til å være en ideell plass. Dessuten kom vi til at at mye av TV-dekningen det året var viet Stasen. Det ene kameraet lå konstant på oss. Etterpå fant vi ut at det kameraet ikke var i bruk.
I 1990 var det en svært varm vår, Holmenkollen smeltet bort, og vi bestemte oss for ikke å dra til Eina.
I 1991 var vi inne på Skistadion, og det var en opplevelse - også for de som sto rundt oss. Og det var det året katastrofen inntraff, nemlig PØLSEPAUSEN. Ja, tenk deg akkurat dette. Et korps som er så opptatt av merkebygging, bl.a. via media, og så gå glipp av en slik mulighet. Jeg tror det er viktig å minne om slike ting, ellers blir de glemt.
I 1992 ble hele 5-mila avlyst. Uvisst av hvilken grunn og uten at STASEN ble varslet!
I 1993 var vi igjen tilbake ved Tryvann. Her hadde vi erfaring for env el gjennomtenkt kameraføring og igjen ble det en meget vellykket 5-mila, solid dekning av Stsen med bilder og lyd. Det var vakkert!
I 1994 gikk 5-mila på Lillehammer. Etter at vi hadde vært flere ganger på Lillehammer under OL, ble dette et av våre høydepunkter. Spilling i Stågata, nesten salg av Stasen SLOOC-pin (iflg. Cyber'n) Musikalsk ble dette en høidare, vi hadde fått tildelt spilleplass midt i gå gata. Sjelden har vi vel hatt så mange tilhørere live!
I 1995-97 var vi inne på stadion. Der er det liv og røre, men på et vis må vi kjempe med høytalermusikk, resultatservice og noen andre korps. Det må ha ligget noen tanker i bakhodet om en plassering med bedre kameradekning og mindre konkurranse.
I 1998 og -99 spilte vi rett under kapellet. Her var det mye jubel og folk og fe, men mindre forstyrrende støv fra arrangøren. De som sto rundtr oss satte tydelig pros på levende musikk.
I 2000 ble vi oppdaget av Ullern bydel. Det året hadde hver bydel i Oslo sin camp langs 5-milsløypa og skulle være vert for et av deltagerlandene. Ullern var plassert på Marimyr, med Amerika som gjest, og der var vi også. De sprekeste av oss overnattet i telt fra fredag til lørdag. Denne 5-mila hører til blant de bedre. Vi ble traktert av Bydelen med mat og drikke, og Bydelen hadde sin maskott: Justin Wadsworth. Stasen gjorde sitt til for at Justin skulle komme i mål - og det gjorde han. Vi hadde kontakt med Justin etterpå (pr mail) og det hele går inn i minneboka til Stasen som et sportsmusikalsk minne.
I 2001 hadde igjen vår usendte medarbedier (A. Sunde( funnet en velegnet kameraplass, der det burde bli fin med korpsmusikk. Det året debuterte vi ved Heftye-villaen, og mer skulle det bli.
Allerede i 2002 var vi registrert av Oslo Kommune, ved orfører Per Ditlef Simonsen. Heftye-villaen ble brukt som tilskuerpalss for fiffen - innen ski-Oslo og Oslo-politikken. Vi ble invitert til å komme tilbake. Vi ble att vel hånd om av ordføreren. Vi kunne benytte villaen som varmestue, og dessuten ble vi traktert med solbærtoddy, kaffe, melisboller og ikke minst rømmegrøt. Og selvfølgeli, etter hvert som tiden innhenter Stasen (les: økende snittalder) var dette inntil videre løsningen for veteranene.
2003 var det året det var snø og tåke. Stasen var på plass ved Heftye-villaen og musikken ble båret gjennom tåkehavet. Var det noen som antyet tåkelur? Og nei da. Jeg er sikker på løperne synetes var fint. Hver gang løperne passerte ble det spilt samme melodi som i forrige runde, og dermed så visste de at de var på rett vei.
Og det hele kuliminerte i 2004 da varaordfører Svenn Kristiansen satte høylytt pris på at Korpset dukket opp. Han var engstelig for at vi ikke skulle komme. Vi var jo tross alt annonsert for fiffen. Akkurat som det skulle kunne være mulig. Nydelig vær bidro til at dette igjen ble en flott 5-mil. Litt kaldt, ja faktisk så kaldt at vi måtte inn i villaen å tine instrumentene. Snakk om en beleilig beleilig korpsbase. I skrivende stund (mars 2004) er det litt usikkerhet om hvor mange sekunder lyd og bilde av Stasen var på skjermen. Akkurat nå gleder vi oss til årsmøtet, der vil vi nok få se opptak av "Stasen på 5-mila", et program med stor seeropplsutning.
Ja, for det er også en av de bærende elementer i Stasen's 5-mils historie. Opptak av propgrammet "Stasen på 5-mila" blir spilt på årsmøtet, som vanligvis går på kvelden etter 5-mila, dog ikke i år. Men den som holder ut får antakelig se! Fordelen med slike reproser er at den kjøres om igjen og om igjen. Er det kun et lite innslag blir den spilt spesielt mange ganger, og er det langt program blir det spilt dessto flere ganger! Sånn er det bar!